Sigrid.

Hei, Sigrid.

Hva skal man si? Jeg er ganske dårlig på å formulere meg muntlig. Det er en uke siden vi fikk beskjeden nå, og vi har fulgt deg til ditt siste hvilested. Weird. Av alt jeg har hørt i en kirke, er det noe av det eneste jeg virkelig liker. Jeg er jo ateist. Men det uttrykket er liksom så vakkert allikevel. Siste hvilested. Det høres liksom så fredelig ut. Jeg sliter med tanken på et paradis i det neste liv og alt det der, men et siste hvilested er så konkret og fint og håndfast. Jeg kan relatere til det. Der skal du ligge, og der skal du få ro. Hvor til stede roen var i livet ditt, vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke spekulere i. Men det som har skjedd, har skjedd. Det har jeg fortsatt ikke helt tatt inn. Men sånn er det.

Det er et hull etter deg. Det er egentlig en underdrivelse. Det er et gapende sår, som verker hos oss. Et svart hull som til å begynne med sugde vekk alt av lys og til og med tid. Flere av oss lurer på hvor dagene ble av siden forrige torsdag. De bare var, uten at vi tok notis av dem. Men der det er et svart hull, har det tidligere vært en stjerne. En skinnende gigant, som varmet og lyste opp en hel galakse.

Vi har brukt mye tid på å tenke på deg i det siste. Vi har i felleskap skrevet den talen vi holdt i begravelsen din i dag. Og som Karen sa. Du ville vært stolt av oss.

For ordens skyld, på dette tidspunktet har jeg begynt å gråte.

Men du ville det, tror jeg. Jeg skal ikke legge ord i munnen på deg. Men denne gjengen er ganske fantastisk. Vi fylte en tavle med ord om deg, og ikke ett var negativt. Eller jo, kanskje. Faktisk et par. De eneste ordene med negativ klang på den tavla, var som følger.

"Står i gjeld til."

Jeg tror alle var enige i den påstanden, i større eller mindre grad. Du ga så mye. Det har hendt flere ganger de siste dagene at jeg bare har satt meg ned, og tenkt meg stemmen din. Som sier navnet mitt. Som spør hvordan jeg har det, hva jeg driver med. Det kommer veldig lett. For jeg har bare hørt ett mål, en intensjon i stemmen din så lenge jeg har kjent deg. Positivitet. Håp. Genuin interesse for det vi til en hver tid drev med.

Jeg husker spesielt hva jeg står i gjeld til deg for. Av flere ting. På klassefesten, der du var med å holde herrenes tale. For å sitere deg (tror jeg, men jeg er ganske sikker på at dette er ordrett.)

"Vegard. Vi siterer deg; "Vil du være med meg hjem og høre på musikken min?" Så klart vil vi det, du er jo høy, mørk og kjekk!"

Fra hvem som helst andre ville jeg tenkt at det var en klisje, i mangel av noe bedre å si. Men jeg tror ikke det. For da du sa det den kvelden, trodde jeg på deg. Den kvelden var jeg høy, mørk og kjekk.

Jeg har vridd hjernen en stund for å finne ut om jeg takket deg for den kommentaren den kvelden. Jeg tror ikke det. Jeg tror jeg ville la det fare, i tilfelle det var en lettbent kommentar i farten. Men det tror jeg ikke det var. Og jeg har klart å huske at jeg fortalte deg hvor flott du var den kvelden, litt tidligere. Det var du alltid, jeg turde bare ikke si det så ofte som jeg burde.

I klassen har jeg ofte sittet litt utenfor "the inner circle." Noen ganger liker jeg å føle meg litt mystisk og sær. Jepp, det er ganske teit. Men ofte sitter jeg litt alene og småkjekler med alle i nærheten, litt distansert. Det har ikke vært tilfelle den siste uka. Klassa er helt fantastisk, skjønner du.

Du har gjort oss fantastiske. Du hadde aldri et vondt ord til noen, uansett hva det gjaldt eller hvem det var. Vi andre kunne ha uverensstemmelser, men du var på parti med alle og enhver. Du var det sagnomsuste limet.

Nå prøver vi andre å være limet så godt vi kan. Det er vanskelig, men vi har lært av den beste. Jeg har lyst til å fortelle deg om et par ting vi har drevet med, og hva folk har gjort. Spesielt ting jeg synes er i din ånd.

Julie, Celina, Gina, Ingrid, Tien, Lars, Esten, Trude, Caroline, Sondre, Amund og flere til satt hele forrige fredag og laget kort til Ingvild. Vi skal passe på søsteren din så godt vi kan, ser du. Du skal ikke få noe å utsette på der.

Christine, Nora og Marta sang for deg, henholdsvis på skolens minnestund og i begravelsen din. Det var så nydelig. Marta var så tøff. Helt uten komp eller noenting, alene i kirka. Og Nora og Christine sang sammen. Det var vakkert, og uansett hva Christine tror var de alle tre helt utrolige.

Tengel og Eivind spilte gitar med dem. Det var vakkert.

Eline kom bort til meg da vi skulle legge blomster hos deg og tok meg hardt i armen. Jeg håper hun skjønte at jeg trengte noen å holde like mye som det hun gjorde.

Nora, Helene, Christine, Ingrid, Julie, Daniel og Karen holdt talen vår for deg. Til deg. Det var så sårt og nært. Og fullt av ting du ville likt. At Karen avslutter med en vits er noe av det sterkeste jeg har sett i mitt liv. De er tapre, er de.

 Nora sendte meg en melding midt på natta for å spørre meg hvordan det gikk. Først da kunne jeg si det gikk  bra uten å juge.

Jeg tweetet om at jeg var trist. Tengel var tilstede innen to minutter og sendte meg en link til musikk som hjalp ham med å sove. Han ga meg også en hånd i begravelsen, som jeg ikke tror jeg kunne klart meg uten.

Kristoffer, Alex, Ingalill, Daniel, Amund, Jonas og flere til har vært så flinke til å muntre opp folk. Bare ved å være seg selv og komme med ræva vitser, dårlige ordspill, fine ord på facebook og bare å være der.

Elisabet. Å herre gud. Å være lærer er en jobb. Du gjorde det til mer enn en jobb både for henne og andre. Det er sånne som deg som gir lærere lyst til å komme på jobb, og meg lyst til å bli en. Elisabet har gått så mye lenger enn stillingsbeskrivelsen sin, og har vært en klippe for oss alle. En som er trygg og god og alltid der.

Rune. Uten deg hadde jeg ikke tatt mot til meg og skrevet dette.

Og jeg? Jeg inviterte hele klassen hjem etter begravelsen i dag. Så de som ville, hadde muligheten til å være sammen. Og jeg skriver dette nå. Både til deg, og til dem. I din ånd, håper jeg.

Jeg tror du ville likt begge deler. Du har etterlatt deg så utrolig mange, og vi er bare et lite knippe av dem. Men vi ble så utrolig berørt av deg, og jeg tror noe av deg lever videre i oss alle sammen. Du kan ikke lenger lyse opp for oss, men du ville aldri etterlatt oss i mørket. Vi lar lyset ditt skinne gjennom oss, og vi skal leve videre.

Jeg har blitt minnet på at vi også er gode mennesker. At det ikke bare er vi som skylder deg. Det kan nok stemme. Men vi vil alltid huske deg og det du gjorde, og det kan umulig gjøre oss verre.  Vi er her for hverandre nå, og om det ikke gir oss deg tilbake, så blir du aldri borte.

Jeg var høy, mørk og kjekk for deg i dag, mens vi fulgte deg til ditt siste hvilested. Jeg håper du vet hvor takknemlige vi er. Og at du er stolt av oss, og synes vi klarer oss bra.

Stjerna har sluknet, men lyset gir vi aldri slipp på. Ikke faen.


Sov godt nå, Sigrid. Only the good die young. Og du var en av de beste.

Happy 52nd, Severus.

I dag ville professor Severus Slur vært 52. Jeg ble relativt overrasket over hvor depp jeg ble av å finne ut det.
Cuz, you know, he doesn't fuckin' exist.

Jeg har virkelig ikke tenkt lenger enn hit i hva jeg hadde tenkt å skrive her i kveld, utover at jeg følte for å snakke litt ut i rommet. Så basically er det her min noe randomme tankegang. Enjoy at your own risk.

Hvorfor i helvete blir jeg så berørt av en fiksjonell person? Sist jeg i det hele tatt vurderte å skrive et "blogg"-blogginnlegg her var 23. juli 2011. Da var jeg også fryktelig berørt av mennesker jeg ikke kan påstå jeg kjente spesielt godt, eller i det hele tatt. Men det dreide seg jo om ekte, levende mennesker, ikke sant? Ikke en fyr som har levd utelukkende på papir i sju bøker, samt lånt Alan Rickmans skikkelse i åtte filmer. Gir det i det hele tatt mening?

Så begynte jeg å tenkte på en annen dato jeg har gått og hatt i tankene en stund. 11. januar ville Clarence Clemons, saksofonist og vokalist i E Street Band og diverse andre, vært 70 år. Og jeg blir like deprimert av å tenke på det. Jeg har sett fyren live èn gang, på Valle Hovin i totusenogettellerannet. Det er det nærmeste jeg strengt tatt har vært fyren, og allikevel blir jeg smådepp av å tenke på det. Sært.

Gir det mening? Jeg er lei meg på vegne av mennesker jeg aldri har møtt, eller som aldri har eksistert. Hvorfor skal jeg i det hele tatt bry meg? Jeg fikk ikke en gang tak i billett til Springsteen til sommeren. Hadde Clemons vært i live, hadde jeg mest sannsynlig ikke fått sett fyren uansett. Hvorfor skal jeg gå og være melankolsk over et menneske jeg kun har hørt stemmen til i levende live èn gang, i tre stakkars timer? Jeg følger ikke Springsteen fanatisk heller... hadde det kommet nytt materiale ville jeg ikke oppdaget det før om et års tid.

Så; hvorfor?
Jeg aner ikke. Virkelig ikke.

Om noen av disse hadde dødd i dag, i fjor eller neste år hadde det ikke gjort meg noen praktisk forskjell. Men det er allikevel ett eller annet som toucher noe.

Så; jeg blir rørt av totalt fremmede. Men allikevel har de rørt meg; musikken er en stor del av meg, og det er bøkene også. Det begynner å bli litt gammalt å påpeke at J.K. skrev en bedre kjærlighetshistorie på to linjer enn Meyer gjorde på fire bøker, men det er faen meg kraftige linjer. Plutselig endret perspektivet seg på de seks og tre fjerdedels foregående bøkene, og alt fikk et helt nytt lys. Det var rimelig fantastisk. Jeg satt fast ved de to linjene i gode fem minutter før jeg klarte å lese videre.

The Big Man, Clarence Clemons, har vært en del av en av de kraftigste musikalske påvirkningene i mitt liv. Jeg har vokst opp med Springsteen, og Clarence har alltid vært en del av det. Og først da jeg hørte at han var død, satte jeg meg ned og virkelig hørte på saxen i låtene. Samme følelse. Et helt nytt perspektiv, i lys av at noen har gått bort. Jeg tror det kan være like sterkt som om det er noen du kjenner, fordi det forholdet du har til disse folka er på linje med en god venn. De har vært med deg i mange år, og det er bare rart å tenke på at de er borte.

So yeah.

Før i dag bestemte jeg meg for at jeg syntes det var ganske patetisk å snakke til en fiksjonell karakter eller til en person du aldri har kjent.


Severus, du er faen ikke gæren. Jeg følte meg seriøst jævlig da jeg fant ut hva du har gått gjennom i 18 år.

Clarence, du er relativt fantastisk. Jeg har hørt på Jungleland ca en halv million ganger den siste uka.

Jeg kjente ingen av disse folka, men de har påvirka meg noe så jævlig. Selv om det eneste forholdet jeg har hatt til noen av dem fant sted inne i mitt eget hode.

But why on earth should that mean that it is not real?

Long time coming

Hey! Da var det vel på tide med et blogginnlegg igjen... Som noen sikkert har merka, har jeg spamma FB med progress av en hjelm i det siste... her er et lite overblikk/ sløv worklog om hvordan det gikk til.

Final product.

So yeah, step one var som vanlig pepakura. For de uinnvidde betyr det basically at man kjører 3D-modeller fra et spill inn i et program som heter Pepakura Designer, "unfolder" modellene, og skriver dem ut på papir slik at man kan sette dem sammen igjen in real life. Denne modellen er unfoldet av en ukjent bruker på 405th.com, muligens Belakor, men er uansett å finne i 405ths Pep File 1.7-pakke for de som måtte være interessert.

Pardon the quality, jeg tror disse ble tatt med mobilkamera.

Steg to var, når liminga var fullført, å gi hele greia en runde med polyester. Det er dette som stort sett omtales som fibreglass resin, uten at jeg har funnet noen bedre oversettelse enn polyestermasse. Enkelt og greit, blande sammen faenskapen og smøre på med malerkost. To-tre strøk er minimum.

Steg tre bygger på det som er gjort. Med noen strøk polyester både ut- og innvendig holder hjelmen formen, og det er mulig å legge inn glassfibermatter for å faktisk gjøre hjelmen relativt hard.

Jeg fant ut at korte striper var mest praktisk, og så legge lengre striper lagvis over for stabilitet.

Etter denne behandlinga kunne hjelmen gå i gulvet uten å ta skade av det.

Deretter var det sparkling. Jeg brukte flere forskjellige typer sparkel, men i aller første omgang brukte jeg en spraysparkel fra Clas Ohlson. Den ga hjelmen et sjarmerende sjøsjukt grønnskjær. Fronten ble gjort med leire, uvisst av nøyaktig hvilken grunn. Funka som faen, ihvertfall.

Deretter fulgte sliping, mer sparkling og sliping...

Et lag med maling for å se etter ujevnheter, deretter MER sparkling og sliping...

Det var omtrent på dette tidspunktet jeg skjønte at jeg av forskjellige grunner ikke kunne bruke hjelmen til avstøp eller lignende. Den hadde blitt delvis skjev, og en blanding av for dårlig papir og at glassfiberen ble tynnere noen steder enn andre gjorde at jeg bestemte meg for å endre litt på planene. Jeg hadde tenkt å lage hjelmen i mint condition, men det var uaktuelt. Så da gjorde vi noe  mye morsommere... battle damage!

Hjelmen fikk et strøk med sølv/stål, som en del av den prosessen. Deretter ble de forskjellige delene maskert og spraylakkert henholdsvis rød og svart, eller etterlatt stålfarga. Underveis prøvde jeg ut en metode jeg så hos Shawn Thorsson, fra 405th og diverse andre forumer; sennep.

Yepp, sennep. Smurt på grunninga, og deretter lakkert over. Dette førte mot all formodning til den effekten jeg håpte på, nemlig en relativt realistisk flaking av malingen.

I love when stuff just WORKS. Deretter fulgte bare å gjøre ferdig malinga, og etter et par runder blackwash...

Voila! Personlig ble jeg ganske fornøyd. I tillegg til sennepen gikk jeg over de fleste kantene med fint sandpapir og slipte ned til stållaget. Dermed ser de også ut som det er noenlunde normal slitasje.

JA, jeg mangler fortsatt glass. Working on it!

Big fella. 

On a dork; forhåpentligvis blir den mer proporsjonal med mer rustning.

So that's that... Hope you liked it!

In other news, stuff that happened in my world, in no particular order;

Jeg jobber med et Hylian Shield!

Helge fikk et sabla forstyrrende bursdagskort!

Jeg konkurerer med Camilla i "Mest Føkkings Creepy Maske"-kategorien!

Jeg lagde enda et skjold da jeg venta på at det andre skulle tørke! Prøv å gjette.

Foreldra mine er awesome, så jeg fikk nytt multiverktøy!

Og jeg er skvatt rablende gal, så jeg bestemte meg for å lage mer av den forbanna rustningen! SEE YA!

What happens if you give me duct tape, a camera and some poor model...

Her for en stund siden fikk jeg endelig tid til å gjennomføre en photoshoot som har vært påanlagt i nærmere et års tid nå... namely Saw-bjønnfella mi. Har vel hatt en stående avtale med modellen, frk. Gina, om å få tatt bilder en gang hun var innom siden... jul? Somewhere along those lines x)

Anyways, vi fikk endelig tid i høstferien, og etter å ha saumfart nærområdet etter forlatte hus, industriområder eller nedlagte offentlige anstalter kom vi fram til at huset vi bruker til å spille inn EP for øyeblikket, passa ganske perfekt. Make of that what you will.

Så vi rigga oss til, ignorerte trommeslageren i naborommet og endte opp med en liten håndfull bilder jeg følte meg fornøyd med. Enjoy!

Sleeping Beauty Unaware

Kinda Tied Up

That Ah Shit Moment

More Than You Could Chew

Don't Look Now

So that's that! Ble veldig fornøyd med hele opplegget, selv om fella fortsatt er noe pjuskere enn planlagt.
In other news, jeg er om ikke altfor lenge ferdig med å bygge om bandrommet mitt til cosplay-verksted! Iz gonna be awzum. I tillegg har jeg i helga vært på møte med Fantasiforbundet, angående connet vi driver og planlegger på Hamar! Ser ut som det kan bli veldig bra etterhvert dette her. ^^

ALSO I BOUGHT A CAPTAIN JACK HARKNESS COAT AND I LOVE IT SO DAMN MUCH goodnight.

Hell yeah. 11th. WEDDING OF RIVER SONG IS MADE OF AWESOMENESS.

Hoi! Been a while. Quite a really long f'ing while, actually. Menmen, jeg har jo prøvd å gjøre en regel ut av å bare poste når jeg har noe å poste. 

Jeg har vel egentlig driti i det og bare ikke orka.

MEN! Derfor tenkte jeg, mens jeg venter på inspirasjon til å skrive noe skikkelig, at jeg bare skulle slenge ut en hel haug med bilder av stuff jeg har rota med de siste månedene, fram til og med Coscon i Oslo i går, så kan dere jo se selv. Legger sikkert ut litt mer senere og, da jeg har et par ekstra minnekort jeg ikke har rukket å se gjennom. F eks er det ingen bilder fra Desu her... men det kommer! See ya, Interwebs.

Firstly, ett av to gamle prosjekter jeg fant igjen. More on this when it's finished.

Fra et cosplay jeg vurderte til Desucon! Could it be...

Gunpowder! Har fortsatt en full size Creeper stående i garasjen.

Smile to the bastard who's gonna destroy everything you love...

Tok fire-fem personer, to dager og en hel kjellerstue å gjøre ferdig noe som ikke ble brukt uansett... sad.

TST! Inspirert av Trolljegeren fant jeg ut at steampunk-karakteren min, Dean Hadley, var ansatt av Trollsikkerhetstjenesten. He needs weapons...

... derfor begynte jeg å jobbe med en blitzhagle! Når den er ferdig håper vi på å få til en 150w-pære. Type prosjektor. AU.

Og; en sniper-rifle. Her sammen med gitaren min og jakka jeg brukte på Coscon.

Gammalt prosjekt nr. 2! Brute Chieftain-hjelm, som jeg tror kanskje var grunnen til at jeg starta bloggen. Ops.

Mag-Rod! Bursdagsgave til Camilla, som cosplayer Reno fra Final Fantasy rett som det er <3

Sløydgrop. Where we turn this... 

Into this...

Into this! Sopelime, work in progress. Vanskelig å finne bust som holder flyvekvalitet.

Faen.

Jeg hadde tenkt å blogge etter Oslo Zombie Walk.
Jeg satt i bilen tilbake fra Sverige og hørte på Kaizers. GPSen sa det var 3 timer igjen å kjøre for å komme til Bærum, ettermiddagen fredag 22. juli. 3 timer er lenge. De tre timene er de lengste timene jeg har opplevd i mitt liv. På Torp fikk jeg en melding om at det kanskje ble vanskelig å komme seg gjennom sentrum, pga noe som kunne være en bombe. Hjertet sank litt i brystet, men selvfølgelig var det ikke en bombe. Dette er da Norge, for helvete. Sånt skjer ikke her.

Sånt skjer visst her.

Det er det siste jeg faktisk husker fra den tiden da Norge var verdens tryggeste land å bo i, og terror var et ord på en skjerm. Før vi passerte grensa hadde Radio Norge fått inn rapporter om skudd på Utøya. Radiostemmen poengterte at det selvfølgelig ikke var noen klar sammenheng. Så feil kan man ta.

Sent fredag kveld la vi oss, idet VG kunne melde om at mulige 20 døde på Utøya. Jeg husker vi nesten lo. VG som overdriver igjen. Det var jo 4 skadde for en time siden. Vi våknet til 92 bekreftede omkomne.

Norge er ikke det samme som det var på torsdag. På torsdag var vi glade og optimistiske, og sommerferien var så vidt over halvveis. En fyr jeg kjenner hadde joina AUF nesten utelukkende for å få dra til Utøya. Fordi det virka som en artig ting å gjøre. I verste fall, litt mye politikk på et lite tidsrom. Selvfølgelig kom det til å bli gøy.

Jeg skal ikke påstå vi var venner. Jeg er ikke sikker på om jeg kan si vi i det hele tatt likte hverandre. Vi var litt for forskjellige, og jeg irriterte meg over fyren oftere enn jeg kanskje burde. Men det er sånn det er når man er unge og glad i oppmerksomhet. Det er noe av det mest fantastiske med å være ung. Du kan være litt dust. Du SKAL være litt dust. Jeg er mer dust enn de fleste. Fyren var aldri noen helgen, men det er da for faen ingen andre heller. Han gjorde det han følte for, og det er mer enn mange andre kan si gjennom et helt liv, enda mindre 16-17 år. Om det var respektløst, idiotisk og, fra mitt synspunkt, til tider forkastelig, er det sånn det skal være. Livet er for kort til å følge alle reglene. Om det strider med alt jeg står for, så var det allikevel det han sto for. Nå kan han ikke stå for det lenger. Han er borte. Navnet hans vil bli husket av i beste fall brorparten av en liten by på Østlandet, som har mistet ham, sammen med en av hans med-AUFere.

Men et annet navn vil brennes inn i Norges hukommelse for all fremtid. En av våre egne har forrådt et helt land og alt det står for. En mann har egenhendig vist oss at vi ikke er så trygge som vi har trodd og håpet. Det var ikke religiøse fanatikere fra et land med masse sand, eller en østeuropeer med rar bart. Det var en norsk nordmann fra Norge, som mente at den beste måten å endre landet på var å henrette ungdommene som skal styre det. Han har endret landet, ingen tvil om det. Men vi er ikke på vei dit han vil ha oss. Aldri.

Norge skal ikke bli et lukket og kaldt land der alle meninger kontrolleres. Norge skal ikke bli strengere og mer regulert. Norge skal være et åpent og trygt land, der friheten står i fokus. Mannen som gjorde dette mot oss skal ikke henrettes. Han skal fremstilles for et rettssystem det norske folk kan stole på at gir ham den straffen han fortjener. Norge skal vise at vi ikke lar oss diktere av den slags metoder og ideer. Ett liv gir oss ikke tilbake de for øyeblikket 76 vi har mistet.

Mannen vil heller hates enn glemmes. Jeg vil ikke ett sekund nekte for at jeg hater den forbanna jævelen og alt han står for. Men hvis verden hadde fungert slik jeg vil, hadde vi aldri fått høre navnet hans igjen. Jeg vil alltid huske 22. juli 2011, og det tror jeg resten av Norge vil også. Men mannen bak fortjener ikke å brukes følelser på. Det hatet jeg føler for denne mannen kommer det ingenting godt ut av. Jeg vil heller gråte for de falne, le med de  overlevende og hedre dem som på fredag, lørdag og søndag har gjort en fantastisk jobb med å hjelpe sårede, trøste etterlatte og holde landet oppreist gjennom en situasjon ingen i min generasjon har opplevd maken til. Politiet, helsevesenet, pressen, politikere og andre som har gjort det de kan for å hjelpe, informere, støtte og løfte.


Vi var aldri bestevenner. Vi var aldri engang gode venner. Men jeg vil brøle navnet ditt til den dagen jeg dør, Andreas Dalby, om det betyr at du huskes og Anders Behring Breivik dør alene, angrende og uten oppmerksomhet. Han er ikke verdt å bruke energi på. Det var du. Og du skal aldri, aldri glemmes.

I'm doing science and I'm still alive...

Tjo. HEI.
Lenge siden sist. Jeg påpekte på et eller annet tidspunkt at jeg bare blogger når det faktisk er noe interessant å blogge om. Det har det forsåvidt ikke vært. Men jeg får vel slenge opp en oppdatering på hva som egentlig har skjedd siden starten av februar. First thing first:

Jeg har malt enda en Nerf Maverick. Gikk for noe litt mer futuristisk denne gangen, pluss at jeg ville prøve meg på litt mer radikale modifikasjoner av selve pistolen. Deler av fronten er fjerna, i tillegg til at partiet ved triggeren er modda til noe uti det ugjenkjennelige. Vurderte forsåvidt å ta bort "klumpen" mellom magasinet og triggeren, men da var det allerede litt for langt ut i prosessen. All in all, godt fornøyd med hvordan stålfargen og -effekten endte opp med å se ut.

JEG HAR BLITT ATTEN. Som selvfølgelig betyr bil. Som selvfølgelig betyr en Mercedes fra ´91, med en juletrefest av blinkende lys i dashbordet, instruksjonsbok på tysk og hjul som slår oppi hjulbuene på fartsdempere. Selvfølgelig ELSKER jeg doningen. Strøk på første oppkjøring tho. SUCKS.

VÆRT PÅ TOP GEAR: LIVE I SPEKTRUM. AWESOME.

Deltatt på fylkesmønstring i UKM. Bummer. Menmen, neste år! Da har jeg foråvidt tenkt å stille ut noe cosplayrelatert i tillegg, bare for moro skyld.

Gjenopptatt noen gamle prosjekter...

 ... og kjøpt inn noen nye duppeditter, som forsåvidt bare ser stilige ut uten å ha noen relasjon til noe spesielt cosplay. I tillegg har jeg kjøpt meg en labfrakk og et lockpicksett, bare fordi det er badass. Skulle gjerne slengt med et outfitbilde, men så fant jeg ut at nei. Rett og slett nei.

Gjort noe gøy de siste to månedene da? :D