Happy 52nd, Severus.

I dag ville professor Severus Slur vært 52. Jeg ble relativt overrasket over hvor depp jeg ble av å finne ut det.
Cuz, you know, he doesn't fuckin' exist.

Jeg har virkelig ikke tenkt lenger enn hit i hva jeg hadde tenkt å skrive her i kveld, utover at jeg følte for å snakke litt ut i rommet. Så basically er det her min noe randomme tankegang. Enjoy at your own risk.

Hvorfor i helvete blir jeg så berørt av en fiksjonell person? Sist jeg i det hele tatt vurderte å skrive et "blogg"-blogginnlegg her var 23. juli 2011. Da var jeg også fryktelig berørt av mennesker jeg ikke kan påstå jeg kjente spesielt godt, eller i det hele tatt. Men det dreide seg jo om ekte, levende mennesker, ikke sant? Ikke en fyr som har levd utelukkende på papir i sju bøker, samt lånt Alan Rickmans skikkelse i åtte filmer. Gir det i det hele tatt mening?

Så begynte jeg å tenkte på en annen dato jeg har gått og hatt i tankene en stund. 11. januar ville Clarence Clemons, saksofonist og vokalist i E Street Band og diverse andre, vært 70 år. Og jeg blir like deprimert av å tenke på det. Jeg har sett fyren live èn gang, på Valle Hovin i totusenogettellerannet. Det er det nærmeste jeg strengt tatt har vært fyren, og allikevel blir jeg smådepp av å tenke på det. Sært.

Gir det mening? Jeg er lei meg på vegne av mennesker jeg aldri har møtt, eller som aldri har eksistert. Hvorfor skal jeg i det hele tatt bry meg? Jeg fikk ikke en gang tak i billett til Springsteen til sommeren. Hadde Clemons vært i live, hadde jeg mest sannsynlig ikke fått sett fyren uansett. Hvorfor skal jeg gå og være melankolsk over et menneske jeg kun har hørt stemmen til i levende live èn gang, i tre stakkars timer? Jeg følger ikke Springsteen fanatisk heller... hadde det kommet nytt materiale ville jeg ikke oppdaget det før om et års tid.

Så; hvorfor?
Jeg aner ikke. Virkelig ikke.

Om noen av disse hadde dødd i dag, i fjor eller neste år hadde det ikke gjort meg noen praktisk forskjell. Men det er allikevel ett eller annet som toucher noe.

Så; jeg blir rørt av totalt fremmede. Men allikevel har de rørt meg; musikken er en stor del av meg, og det er bøkene også. Det begynner å bli litt gammalt å påpeke at J.K. skrev en bedre kjærlighetshistorie på to linjer enn Meyer gjorde på fire bøker, men det er faen meg kraftige linjer. Plutselig endret perspektivet seg på de seks og tre fjerdedels foregående bøkene, og alt fikk et helt nytt lys. Det var rimelig fantastisk. Jeg satt fast ved de to linjene i gode fem minutter før jeg klarte å lese videre.

The Big Man, Clarence Clemons, har vært en del av en av de kraftigste musikalske påvirkningene i mitt liv. Jeg har vokst opp med Springsteen, og Clarence har alltid vært en del av det. Og først da jeg hørte at han var død, satte jeg meg ned og virkelig hørte på saxen i låtene. Samme følelse. Et helt nytt perspektiv, i lys av at noen har gått bort. Jeg tror det kan være like sterkt som om det er noen du kjenner, fordi det forholdet du har til disse folka er på linje med en god venn. De har vært med deg i mange år, og det er bare rart å tenke på at de er borte.

So yeah.

Før i dag bestemte jeg meg for at jeg syntes det var ganske patetisk å snakke til en fiksjonell karakter eller til en person du aldri har kjent.


Severus, du er faen ikke gæren. Jeg følte meg seriøst jævlig da jeg fant ut hva du har gått gjennom i 18 år.

Clarence, du er relativt fantastisk. Jeg har hørt på Jungleland ca en halv million ganger den siste uka.

Jeg kjente ingen av disse folka, men de har påvirka meg noe så jævlig. Selv om det eneste forholdet jeg har hatt til noen av dem fant sted inne i mitt eget hode.

But why on earth should that mean that it is not real?